fredag 7. november 2014

Høst igjen!

La oss innse faktaene høsten er kommet for fullt. Man enser det ikke før frosten så vidt begynner å feste sitt grep på bakken og vinden rusker bladene av trærne så de står der og froster i skumringen. På slike høstdager så passer det fint med litt stemninsfull høstmusikk. Derfor så spør jeg dere trofaste blogglesere hvilke sanger og viser som er deres absolutte favoritt.
Hvilken sang gir deg høstfølelsen?

onsdag 5. november 2014

Plutselig tilbake, STUDENT!

Bladene daler ned fra trærne idet vinden rusker et lett tak i de. Luften har fått et kjølig drag nå og nyperosene som var duggfriske for litt siden har plutselig fått en mørkere rødlilla farge. Det som tidligere var en grønn skog bestående av løvtrær er nå en fargeklatt uten like i synsfeltet full av oransje og brune blader. Det er et nydelig syn og en ren fryd for øyet, men vi merker det ikke. vet du hvorfor? Fordi vi er alt for opptatt med å stresse oss gjennom dagens gjøremål. I det ene øyeblikket skinner solen varmt ute og tiden går avsted i sirupsfart, mens i det neste øyeblikket flyr tiden avsted i et rivende tempo og dagens gjøremål betyr mer for oss. Det er fort gjort å la seg stresse og dette diktet handler om noen av de tankene man gjør seg som student.


Student!

Raske steg i morgenens dis. 
Svusj! Metroen farer avsted med en lett bris.
En stakkars stresset student kaster på seg anorakken. 
Lyden av en annen students sko gir gjennlyd i bakken. 
Studenten legger på sprang,
Men metroen har allerede reist. 
Studenten begynner å banne som et beist. 
Han vet han blir for sen i dag. 








torsdag 20. mars 2014

Å våge å begi seg ut på noe nytt:



Tiden går ufattelig fort avgårde. Jeg kan ikke tro at det i skrivende stund bare er nøyaktig 151 dager til neste semester starter!! For meg innebærer det at jeg må velge utdanningsretning og linje videre. Men hva gjør man når man står der alene uten å ane hvordan ens egne valg kommer til å falle seg?
Det kan sammenlignes med  at man står alene midt på et fjell uten mobildekning og det blåser opp til skikkelig storm? Da har man bare seg selv å stole på og man må være helt sikker på at det valget én tar der og da faktisk er det riktige.
Det er jo ingen andre som kan velge utdannelse for én.

Ofte vet vi ikke engang at det er en evigvarende endring som skjerHvem av oss tenkte over at vi var i ferd med å bli voksne, før vi plutselig stod der som unge voksne og skulle navigere rundt i verden på egenhånd? Før det plutselig ble veldig skremmende, istedenfor superspennende å skulle flytte ut av hjembyen sin.
Hvordan vet man at man velger det rette når man skal ta et valg som skal avgjøre hele ens fremtid. Akkurat nå står jeg overfor dette valget, jeg skal velge utdanning og linje for de neste 5-7 årene, dette vil da også avgjøre hva jeg kommer til å arbeide med i de neste årene av mitt yrkesaktive liv. Jeg skal også velge hvor jeg vil gå på skole og hva jeg vil bruke tiden min på videre.
Det å skulle ta et nytt steg og inn i en verden med helt nye mennesker og en helt ny hverdag virker litt skremmende, samtidig som det virker utrolig spennende også.

Kanskje ender jeg opp et helt ukjent sted i verden med helt ukjente venner og en hverdag som er helt forskjellig fra hva jeg er vant med?
Vil jeg fortsatt ha like god tid til å pleie kontakten med venner slik som før? Vil hjembyen min fortsatt være like kjedelig som før når jeg kommer hjem på besøk igjen? Disse og mange andre spørsmål svirrer rundt akkurat nå. Vil de vennene jeg hadde på vgs fortsatt være de samme?
En ting er i alle fall sikkert, og det er at det skal bli godt og strekke ut sine egne vinger og fly litt på egenhånd også. Det skal rett og slett bli litt godt å få litt nye impulser og starte et helt nytt liv.


Dette diktet skrev jeg inspirert av disse tankene:


Høstløv i vinden,klokkeslag i tiden:



Høstløv i vinden.
De faller mot grunnen,
De minner oss om en tid 
En tid som for lengst er svunnen.
En dag vil kanskje minnene gi oss et smil om munnen.
En dag vil du kanskje smile og bli blid,
Da du tenker tilbake på ungdommens fagre tid.

Løvene virvler i en nesten evig vind.
Mens snøen daler ned på en eneste blå tind.
Bladene faller som minner, om en tid som er svunnet.
Vi har gjort og sagt alt vi har kunnet.
Men tiden går uansett.
Den tikker avgårde naturlig og lett.

Tikk tikk,
Tiden flyr avsted med små tasteklikk.
Takk takk.
Dagene flyr avsted i en almanakk.
Tikk takk sier tiden,
Det gjelder å leve i den.
Gruble kan man gjøre siden.
Klokkeslag,
Det er tidens evige jag.






mandag 2. desember 2013

Undringens kunst:



«Alle mennesker streber ifølge sin natur etter å vite» dette sitatet er fra en av de store filosofene i den greske antikken. Mannen som kartla vitenskapen og logikken hadde en mening om alt. Det er selvfølgelig snakk om Aristoteles her. Hans filosofi gikk ut på at verden er en kilde til evig fasinasjon og undring. Han formulerte også en læresetning om hva poesi er som går under navnet poetikken, det var derfor jeg valgte å ta et lite blikk på han innledningsvis her på denne lille poesibloggen min. Poetikken er en bok av Aristoteles skrevet en gang rundt 335 f.Kr. som har til hensikt å gi en redegjørelse av hva forfatteren kaller «poesi» (for ham omfatter begrepet det lyriskeeposet og dramaet). Aristoteles forsøker å forklare «poesi» ved «første prinsipper» og ved å skjelne mellom dets ulike sjangrer og bestanddeler.


Aristoteles gikk i lære hos en annen stor filosof, nemlig hos Platon.
På bildet ser du de to mens de vandrer en tur for å klarne tankene.



At Aristoteles var en undrende mann er det liten tvil om, og han hadde en mening om det meste fra a til å egentlig. Verkene hans tok for seg alt fra fysikk til poesi, så han var en mann full av undring.

Hva er det som gjør oss mennesker så filosofiske egentlig og så undrende? Vi ønsker som regel å finne svar på det meste og kan undre oss over alt fra livets mening til hva kjærligheten egentlig er. Ute er det iskaldt og himmelen er stjerneklar. Da er det lett å forstå hva som må ha vekt en slik undring blant antikkens filosofer og alle deres  etterfølgere. i likhet med mange filosofer så sitter jeg her nå og undrer på de store spørsmålene og prøver å finne svar på alle de spørsmålene som er retoriske og ikke har noe gitt svar. Hva gjorde antikkens filosofer til så store tenkere og hva var det som inspirerte dem til å fortsette sin søken etter ny viten? Hvorfor var det nettopp i antikken at filosofien fikk et oppsving og ikke tidligere? uansett så har vi selvfølgelig i nyere tid gjort mye større fremskritt en det antikkens filosofer gjorde. Men tenk litt over det. Ikke bare var de tenkere og undrere, men de var også vitenskapsmenn som utforsket verden rundt seg på en helt ny måte og greide å regne ut avstander som er ufattelig store.

Hvorfor finnes det visse spørsmål vi kanskje aldri får svar på? Som hva som gjør kjærligheten så spesiell over alle andre følelser? hvorfor er det slik at poeter i århundrer har prøv å  skildre hva kjærligheten egentlig er uten å egentlig finne noe svar på det? 
Her er et lite kjærlighetsdikt jeg skrev i all undringen.


Føler du det:
Føler du luftens kjærtegn?
Små dråper av mildt regn.
Føler  du hvordan en mild vind,
Stryker kjærlig over en tind.
Hvordan en varm hånd varmer ditt kinn.
Hvordan du setter hjertet mitt i spinn.

Hvordan jeg lengter etter deg hver gang du går avsted.
Lengter, og venter
Hvordan jeg drømmer.
Mens tankene svømmer.
I en poetisk strøm.
I en vakker drøm.

Føler du det?
Mens du betrakter en vakker stjerne,
Langt der ute et sted.
I det  fjerne.

Føler du hvordan et lite hjerte på en fast plass banker?
Mens du er i noens tanker?
Mens det er kjærlighet du sanker?
Føler du det?
Tar du hjertet mitt med?
Kan du kjenne hvordan det banker  skjørt på sin plass.
Et lite hjerte sterkt som glass.


torsdag 28. november 2013

Genuint elskbar?

på twitter i dag leste jeg meldingen "There's some people that I'm not even close to but I just love because they're genuinely lovely people"  oversatt til  "det er noen mennesker jeg ikke en gang er nær, men som jeg bare elsker fordi de er særdeles elskverdige mennesker."

Dette diktet handler om de som faktisk oppmuntrer andre til å fortsette selv om livet kan være vanskelig til tider og slitsomt. for hverdagen kan være utrolig stressende med eksamener og skoleoppgaver som skal leveres inn i ett sett. Da er det godt å ha gode venner rundt seg som oppmuntrer en til å fortsette å jobbe videre for å nå målene sine.









<3








Nummen:

Vi vil alle falme til grå.
Sammen har vi bare den tiden som er nå.
Vi er skuespillere i parken.
Det er hjertene våre som gallopperer som villhester på den grønne marken.
Du sier du føler deg nummen,
Men at tiden ikke enda er svunnen.
Jeg løper gjennom snøen til soloppgangen.
Du fortsetter videre i framgangen.
Så møtes vi med ett.
Som om tiden stoppet på den vakreste pletten på jord.
Ingen av oss har noen ord.
Der vi står og betrakter verden, du skulle bare ha sett.



Dette blir nok tidenes korteste blogginnlegg fra meg, for nå bærer det tilbake til lesing og forberedelser til diverse eksamener.  Ha en fin dag mine lesere og gå ut der og spre glede! :)

mandag 11. november 2013

Et stort tomt rom av ingenting, et dikt blir publisert. (hun som alltid smiler).

Et stort tomt rom av ingenting. 
Det er slik det føles en tidlig morgen. Det gryr mot morgen, fuglene er stille og solen kommer sakte men sikkert til syne bak tunge regnskyer som nå oppløses. På bakken er det rimfrost og pusten min danner frostrøyk idet jeg vandrer en liten tur ute. I den stille morgentimen virker alt så annerledes og underlig, det er stille og rart på samme måte som det er noe veldig Beroligende ved den stillheten.  Lyden av skoene som tråkker frossent gress er den eneste lyden som flerrer gjennom luften. 
Så jeg setter på litt musikk. 
Låten"Blue sky" av a-ha er den fineste jeg vet og den passer veldig bra denne morgenen.
 Musikken passet bra med den blå himmelen som nå var blitt synlig. I hjertet følte jeg en tomhet denne morgenen. 
Denne morgenen fikk jeg beskjed om at diktet mitt «Hun som alltid smiler» skulle bli publisert i papirutgaven av aftenposten. I et nanosekund hoppet hjertet mitt i brystet i en dans som minnet om hovslagene fra tusenvis av galopperende villhester. Kun i et nanosekund, for med ett kom jeg jo på hvorfor jeg hadde skrevet diktet og smilet falmet. Kulden føltes med ett kaldere, men jeg var stolt over at aftenposten publiserte det.





Hun som alltid smiler:

Hun som alltid smiler,
Mens hennes hjerte er truffet av piler.
Hun som alltid tenker på andre.
Hun som aldri vil noen klandre.
Hun som har så mange Facebookvenner,
Men som må innrømme at det er få hun kjenner.

Hun som gir deg sin jakke.
Hun som er så opptatt med å takke.
Hun som er alene på sin bursdag.
Hun som sier hei til deg hver en dag.
Hun som er alene.
Hun, denne ene.

Hun som alle tar for gitt.
Hun som ingen ser.
Hun som alltid spør «hva skjer?»
Hun som gir deg alt sitt.
Hun som er ensom.
Hun som betrakter en verden som er så selsom.

Hun som alltid smiler.
Hun som alltid ser ut til å ha det bra.
Hun som ingen kjenner.
Hun som savner sine gamle venner.
Hun som fortsatt sender deg et smil,
Og vet at for deg kunne hun ha løpt tusen mil.

Hun du gikk rett forbi.
Hun du baksnakket.
Mens hun skrev poesi.
Men vet du at det var Gud hun takket?
For at han hadde skapt deg?
Vet du at du var den eneste som fikk henne blid?
Nei, det vet du ikke.
Så du går bare forbi.
Mens hun sitter der forlatt.
Og stirrer ut i en mørk ensom natt.
Hun som alltid smiler.







fredag 8. november 2013

Øyeblikk:

I sangen «Feel this moment» med Pitbull og Christina Aguilera sier Pitbull «Ya'll call it a moment,
I call it life”
 
Denne tiden som snegler seg så sakte av gårde. Denne tiden da tankene flyr og man bare sitter og undrer. Det er mørkt ute og regnet trommer forsiktig ned på ruten min med søte små tikk, tikk, tikk. Kun små øyeblikk der regndråpene faller ned med bittesmå lette tikk. Likevel er det jo snakk om millisekunder som flyr av gårde. For hvert tikk regndråpene gjør på ruten flyr mer og mer tid bort. Livet er vel de små øyeblikkene da vi puster, ånder og lever. Det er de små øyeblikkene i livet da cellene våre deler seg og opprettholder oss som mennesker. Men kan livet egentlig oppsummeres i små øyeblikk? Hva med det øyeblikket da våre blikk møttes?

 Er det viktigere enn det øyeblikket da pennen traff papiret og et kjærlighetsdikt ble skrevet til deg?  Det blir jo helt feil å oppsummere livet i øyeblikk! For hvem husker hvert minste lille øyeblikk i løpet av et liv?  Det er jo komplett umulig å skulle huske alle de små øyeblikkene som fortoner seg i løpet av en dag. Hjernen vår er rett og slett ikke i stand til å skulle prosessere og lagre så mye informasjon.  Likevel er det øyeblikk i livet som huskes for alltid og som gjør et inntrykk på en. Jeg husker det øyeblikket da jeg forelsket meg for aller første gang.

De fleste husker det øyeblikket da de hadde sin 18 bursdag og offisielt ble myndige. Jeg husker da jeg fikk min første iPhone! Det var magisk å bare gå rett inn i butikken og kjøpe den! For første gang følte jeg meg like glad som om jeg hadde vunnet millioner i lotto og like stolt som en konge som skal krones. Det var et øyeblikks lykkerus uten like å bare åpne esken. Enda et øyeblikk der tiden bare gikk! Men gjorde det meg noe klokere å få iPhone da? Instagram var selvfølgelig oppe på få minutter og da var det bare å gå ut i verden å knipse bilder. Bilder av skyene, gatekunst, mat ja omtrent alt som kunne tas bilde av ble fotografert og dokumentert. Ikke godt å vite når man får bruk for å forevige de øyeblikkene. Etter å ha hatt både Instagram profil og telefon i godt over en måned begynte det å føles litt kjedelig. For det later til at alle øyeblikk absolutt MÅ dokumenteres …

Hva med de øyeblikkene der man har det altfor morsomt til å ta fram telefonen og dokumentere? De øyeblikkene der man koser seg i nuet og glemmer tid og sted? Det er DE øyeblikkene man burde dokumentere, men de dokumenteres best ved hjelp av vår hukommelse! Alle de øyeblikkene som farer forbi og vi rett og slett ikke rekker å ta et bilde! J  Uansett så består livet av en rekke øyeblikk på godt og vondt og det er viktig å ta vare på de. Det gjør man vel egentlig best ved å leve i øyeblikkene istedenfor å mimre over de.
Her er et par dikt jeg skrev inspirert av tiden som tikker så fort av sted.


Et høstløv i vinden:
Høstløv i vinden.
De faller mot grunnen.
Minner oss om en tid som for lengst er svunnen.
Den tid da kjærligheten ga oss et smil om munnen.

Løvene virvler i en nesten evig vind.
Det er kjærligheten som gjør blind.
Bladene faller for å aldri bli funnet.
Akkurat som noe kjærlighet aldri blir vunnet.
Kanskje er det slik at det som ikke kan finnes,
Heller ikke kan vinnes?


























Himmel og hav i dette verdenstrav.
Du var min himmel.
Jeg din sol.
Sammen var vi skjønneste harmoni på jord.
Vi levde i naturens vrimmel.

Hørte hanen som gol.
Så stjernenes vakre skimmer.
Vi så snøstormenes underlige virvel. 
Himmel på jord.
Jeg har ingen ord.
Vi var langt borte fra hverdagens stri.
Det var vi.
Vi vandret sammen på samme sti.

Jeg sitter her og drømmer.
Ja jeg fra virkeligheten rømmer.
Kunne du bare komme inn den døra nå,
Da ville jeg aldri ha måttet gå.

Jeg vil aldri glemme hver en stund i denne kjærligheten.
Ja i denne herligheten.
Alle disse minner vil jeg dypt i mitt hjerte gjemme.
De vil jeg aldri glemme.
Selv om du lot meg sitte igjen hjemme.
Dessverre rømte du.
Jeg husker alt vi drømte om.
Du sa det var på tide å skifte denne hammen.
Fortsatt husker jeg den tiden vi hadde sammen.

Det er slutt.
Det blir aldri oss to mer.
Det er mye du ikke ser
Som at nå har kjærlighetens fugl fløyet,
Dette fordi du har løyet.
Du er fri nå,
Jeg er fri nå.
Jeg betrakter himmel og hav,
I dette evinnelige verdenstrav.


Takk for at du leste gjennom det lange blogginlegget! hvilke øyeblikk husker du best tilbake til og fikk assoisasjoner til når du leste blogginlegget?   Kommenter under bloginlegget da vel! :)